Plogterrorisme

Konstruktiv flokkmentalitet

Gamlingen og kanelkampen

Nei, denne teksten handler ikke om resultatet av min gamle fars nylige omgangssyke, noe du kanskje ville tro etter å ha festet dine lidderlige øyne på dette skrekkens bilde. Hjernen din kjemper nok en heftig indre kamp for å finne nærmeste vei til en forklaring på denne brune guggen som ikke vil skade deg for livet og gjøre deg avhengig av bleier, fargerike leker og enstavelsesord, men hysj, hysj barn, nå skal tante fortelle.

En gang for lenge, lenge siden, mer omtrentlig sett fem år tilbake, da vi flyttet inn i dette huset vi nå kaller vårt reir, tok det ikke lange tiden før vi alle, en etter en, oppdaget at den nedre rammen på dusjkabinettet lakk ganske heftig. Etter en lang og uanstendig dusj ville vannet sive ut på gulvet utenfor og danne en grufull felle for nestemann som skulle på do for å late på saker og ting. Det ble til hyppige helvetesremser og bannlysingsmaraton fra porselenstronen over lang tid, inntil vi alle bare lærte å leve med halvvåte sokker. Og folket var lykkelige i mange år, inntil en dag, da jeg kom inn på badet for å ta meg en dusj, og dette synet møtte meg. Ja, jeg tenkte nøyaktig det samme som deg, ”å nei! Der ryker planene om hjemmebakte skillingsboller!”, hjernen saumfarte alt jeg kunne ha arkivert om brune guggeklumper i dusjen, og jeg skal fortelle deg at det var en resonneringskamp jeg ikke unner min beste fiende. Da jeg fremdeles sto i døren og bare skalv ved synet etter ti minutter, slengte min far en kommentar fra stuen, om at det bare var kanel, og at nå, nå skulle han faen meg komme den lekkasjen til livs, for kanel og vann danner en slimete gugge som størkner og tetter. Og joda, vendte jeg hodet en anelse til venstre, kunne jeg lett få øye på en av krydderglassene mine med kanel, og etter ti minutter til begynte jeg langsomt å forstå sammenhengen.

En gang for lenge siden dro menn ut i krigen så snart navlestrengen var kappet, de vasket seg ikke på hendene, de brukte ikke bestikk, og de hadde ikke lunsjavtaler innimellom drepingen. Tusener av år etter sitter mannen der, med et glass med kanel, et lekkende dusjkabinett og et innbitt grin om ansiktet. Det skal ikke tettes med noe nymotens greier, som silikon, nei, det skal ta tid, helst år og måneder, og det skal være vanskelig og egengjort. Et eller annet tidspunkt i løpet av min fars liv ble gatekrig med ekte pil og buer og brostein, fylleslåssing og drapstaklinger på fotballbanen byttet ut med kjerringråd og lekkasjekrig i stedet. Kanskje fysikken streiket med årene, og han ble tvunget til å gå over til psykologisk krigføring…med kanel. Så der sitter han da, innbitt og tålmodig, med det ene øyet festet til tv-skjermen, det andre på avisen, og det tredje lurer i øyenkroken på baderomsdøren, der han i en slags psykotisk tilstand later til å høre de paniske hylene fra en døende lekkasje, og oldtidshornene som tuter ham frem til heder og ære som krigsherre, helt og redningsmann, og med meg som sitt vitne skal han seire mot flytende ondskap. Vi vet alle fra National Geographic at det er best å la stammesamfunn få være i fred, uansett hvor groteske eller rare deres tradisjoner er, men i morgen, i morgen kjøper jeg en tube med silikongelé, og kanelglasset låses bort, så får vi se hvordan Erik den Innbittes stamme klarer å hamle opp med Daddelprinsessens moderne hjelpemidler og skillingsbollelengtende mage. Game on!